Livin large

Left back i Bocas Del Toro er ikke mye forandret. Jeg og Siv-siv er alene her, etter at de andre boysa plutselig var borte. Til min store forundring må jeg virkelig si, ettersom jeg våknet opp og plutselig var to senger som blåst vekk og tilbake var bare jeg og Anders. Det viste seg at Anders hadde inntatt Siverts kropp og sjel riktignok, så etterhvert klarnet forvirringen seg litt. Utover dagen tok den seg imidlertid opp igjen, da en krappe stjal ping-pong ballen vår. Frustrert over dagen, sparket jeg stein etter politiet, men kom heldigvis unna med det.

Nå skal det teakes og styres som bare det...

Panama City? No rush... kanskje onsdag, evt torsdag?

I Panama City uten Paul og Ringo

Herrene Jones og Hedeman er i full sving i Panama City, og siste innspurt på reportasjejobbinga skal i disse dager gjennomføres. Men det er likevel noe som mangler. Som en Cuba Libre uten lime og isbiter. Som en båt uten ror. Som The Beatles uten Paul og Ringo (uten sammenligning forøvrig).

Jeg snakker selvsagt om Bocas-farerne Peder og Sivert. Hvordan kunne vi forlate dere? Gjør ferdig arbeidet deres og coooooome baaaaaaaack! We miss you guys :(

Nå skal skitne klær leveres for vask på Hotel Costa Inn før kursen settes mot sentrum for noe intervjugreier.

PS: Få en Bocas-blogg ned på papiret i kveld da, boys.

This is life. Promise.

Fattern har mast såpass at jeg nå har tatt meg selv i nakkeskinnet. Ja, hva har vi gjort siden sist?

Joda, vi har akklimatisert oss. Noe som i grunn var vår første store oppgave her i landet: akklimatisering. Denne gangen i Bocas del Toro, et sydhavsparadis ingen av oss har opplevd maken til. I morgen (søndag) skal jeg og Miki (Michael) tilbake til Panama city. Jeg skal derfor prøve å oppsummere opplevelsene våre her i byen.

Joda, vi har tatt den lokale stemningen inn over oss. Take it slow, man. Som vår gode nabo fra Formby utenfor Liverpool sa første dagen vi var her: Ting tar den tiden de tar her. Det nytter ikke å stresse noe som helst. Det betyr at vi går halvparten så fort som ellers, drikker dobbelt så mye øl som ellers, og slapper av tre ganger så mye som vi pleier. Aka: Vi har ikke skrevet så mye på bloggen som dere nok har blitt vant til, bortskjemte som dere er. Vedder på at andre reisende onkel mac'er ikke skriver så ofte på bloggen sin som vi gjør. Garantert.

Vel, det skal det bli en endring på. Det er på tide å sette et godt eksempel til etterfølgelse av mine venner, som nå: 1. Slapper av med gittar på hotellrommet. og 2. Blir hustlet av Tony i kortspillet Brags. Kortspill med penger minner meg om en ting: den utrolige bra boka Hardyguttene og falskmyntneriet, som jeg tror den heter. Stemmer ikke det, Fredrik? Det var noe sånt i hvert fall. Hardy-guttene er legendariske bøker. Geniale. Med han tjukke... Chet, tror jeg. En treiging, etter alle milemål. Og de to andre sønnene av mesterdetektiven, som jeg har glemt navnet på. Søren. Hva het de nå igjen. Joe?.. og Frank?... Ja, det tror jeg faktisk stemmer. De skulle i hvert fall løse et mysterium med noen forbannede skurker som laget falske mynter. Luringene... Og gutta klarte selvfølgelig saken, etter mye om og men, som boka gir deg detaljene om. Vel...

Bocas har vært helt konge. F.eks den lange stranda "Bocas del Drago", der vi fikk besøk av et stykk vakthund som passet på oss hele dagen. Vi badet, slappet av, trikset med Panama-ballen. Og Iguana-bar, som serverer geniale Pinas. Og Albertos hjemmelagde Carbonara med argentinsk vin. MMmmm. Og stupingen på Aqua Lounge. ah. Genialt. Kort sagt, har oppholdet vært utrolig bra, og en avveksling fra den kjedelige storbyen. Men nå er vi på vei tilbake. Jaja. Satser på å bli ferdig med oppgaven så fort som mulig, så vi kan ha noen rolige dager før vi drar hjem. Akkurat nå er planen å være med på 1. mai- paraden i byen, og oppleve arbeidernes rettighetskamp på nært hold. Så vanker det nok noen grillspyd og coronas på Amador causeway. Men til alle potensielle reisende: reis videre fra byen: til Bocas, til sydhavsparadis med hvite strender, til sjeldne kulinariske opplevelser, til svanestup fra Anders, til Michaels slående humør og gitarspilling, til Peders improviserte sanger, til Siverts uutømmelige samtaleemner. Det er her man bør slå seg til ro. Med reggea og 35 graders luft$temperatur. This is life. Promise.

Tikk takk, det drypper på tak

Dette inlegget skrives i det kveldsfreden har senket seg over den glade gjeng i Bocas Del Toro. Regnet hamrer på blikktaket mens alle gutta koser seg med Football Manager, bortsett fra Sivert som må ta til takke med Pinball på grunn av treg maskin og mangel på dll-filer.

Etter en hendelsesrik siste dag i Panama, hvor vi robbet et casino med eminent Blackjack-spill, og i tillegg fikk med oss Blackburn-United på samme sted, satte vi oss i et jævla lite fly (med plass til 20 personer) med kurs mot tropeparadiset Bocas Del Toro.

Og etter en og en halv dag på dette stedet, har vi alle kommet frem til følgende konklusjon: Vi burde så jæææææævlig dratt hit tidligere.

Første ettermiddag og kveld ble brukt til å bli kjent med byen, mens i dag har vi vært på et sted kalt The Aqua Lounge. Dette kan kanskje best beskrives som et hostel slæssh bar slæssh brygge, hvor vi fikk solt oss, badet i sjøen for første gang under hele oppholdet og drukket mang en øl av typen pilsner.

På grunn av det allerede nevnte kraftige regnet (som virker å være en fast greie på kvelds/natterstid her i Bocas), ble vår planlagte bytur nedprioritert til fordel for en heftig pingpong-battle hvor Team Jones/Hedeman gikk av med seieren i en thriller av en sjukampsaffære. Team Mørtvedt/Moe-Winther er på sin side klare for en rematch allerede i morgen. It´s on! You better believe it´s on now!

Men brorparten av morgendagen vil likevel tilbringes på stranda, som ligger en halvtime unna byen med buss. Snorkel og dykkermaske er kjøpt inn, og alle hjerter gleder seg.

Buenas (eller Buena som de noen ganger sier i Panama)

Panama - the facts

Det er kanskje ikke alle som vet så mye om Panama der hjemme, så her følger en kjapp update, på oppfordring fra Stian. Bra feedback.
Folketall: Ca. 3 mill...
Ølpris: 2 dollars ute... 0,5 på butikken.
Lokal pils: Vi liker Panama best. Den kommer fra Chiriqui, litt utpå landet. Her i byen drikker guttene Balboa og jentene Atlas. Men Panama er best.
Sprit: Den lokale spriten heter Seco og drikkes helst med Ginger ale eller Cola mens man synger karaoke. Den er brygget på sukkerrør og føles som rom (litt).
Gjennomsnittsårslønn: Lite. Ca. 40% av landets befolkning lever under fattigdomsgrensen. Det er stoore sosiale forskjeller her.

Andre ting som er verdt å merke seg.
- De lesper ikke i spansken sin. (som andre sør-amerikanere visstnok. Dette synes jeg personlig at er meeeeget synd. Diego Lopezzz)
- Gitarer er billige.
- Fotoutstyr er bilig.
- De bygger boliger som flate fillern.

Lurer dere på noe mer? Bare spør!

lø strangeee day

Kjære dagbok a 17-4.2008

Denne dagen skulle vise seg å bli en ganske så pussig en altså.. Etter at læreren vår, Hr. Krøvel kom på besøk til landet vårt i går, så tok vi først en tur på en restaurant der vi praktiserte simultanfortelling av historier. Må ha vært slitsomt for stakkaren. Til og med jeg synes det var slitsomt å høre på. Og jeg fortalte 25% selv! Vel. Dagen etter var dagen for inspirasjon og oppgaver. Vi stod opp ti min for sent til frokost (grytidlig), men fikk allikevel lov til å meske oss med buffeten bestående av sliten omelett og utvannet pølsegryte. Yum! Mens Roy forklarte oss hva som stod i avisene den dagen så vi plutselig at det skjedde ting på tv. Det var opptøyer oppe ved universitetet, som kun var en kilometers hurtig gange unna. Det er like langt om man går tregt forøvrig. Mitt personlige gen sa "stay the f**k away", men vårt samlede journalistgen (pluss Roys uredde opptreden), gjorde at vi tok en rask gåtur oppover. Da vi nærmet oss stedet var det flust av politi i gatene, kledd i rustning og hjelm, men ingen hindret oss i å ta turen inn på universitetsområdet allikevel. Der løp det masse folk rundt ikledd tørklær rundt hodene som pælmet et eller annet mot politiet. Politiet svarte med tåregassgranater. En vanlig dag på jobben der altså. Den gassen spredte seg finfint med vinden, og gjorde at vi også fikk en liten smak av godsakene. Noe som førte til deilige militær-flashbacks for meg og Sivert, mens de to pasifistene blant oss ble sjokkert over gassen som plutselig rammet dem. Men la det være sagt. Det var ingen big deal. Men det var uansett gøy å komme nært litt action og se folk kitte ting etter purken og sånn. Det var endelig som å være utenrikskorrespondent. Vi har lengtet litt etter den følelsen.




Så mye hadde vi lengtet at vi tok turen tilbake og satte oss sporenstreks ned med research og styr. Helt til våre amerikanske venner ringte og ville ha oss med på baseballkamp mellom Los Santos og Chiriqui. En rask omkledning senere kom vi oss avgårde, og det tok laaaang tid å komme til stadion. Føkk som den taxituren var kuk. For å si det på den folkelige måten da.

Og ikke minst var jentene alt for sene, så vi kom ikke inn på stadion før en time etter at kampen var i gang. Men... I motsetning til Yankee-kampen der vi også var for sene, så gikk vi ikke glipp av NOE her. Etter tre innings var det fortsatt 0-0, men bare 30 sekunder senere dro Chiriqui inn sitt første poeng, og jubelen var enorm rundt oss. Kult, og det viser seg at hele kampen var et eldorado av enorm stemning. Det var morsommere enn Yankee-kampen på alle måter! Så MLB er sykt overvurdert, mens panamansk baseball rocker. Det er uansett verdt å merke seg at nivået på gamet nok er bedre i USA da...

Vi stakk etter 7. inning, for å skaffe oss taxi hjem, og gikk dermed glipp av noe slåssing på slutten. Typisk... Vel. Taxi var uansett sykt stress å skaffe seg, og vi slet som bare det, helt til en merkelig dude med fire ledige plasser dukket opp. Han ville gjerne kjøre oss til byen, men ville slettes ikke ha betalt. Hmm... there's no such thing as a free lunch tenkte vi, og da fyren kjørte oss til et casino i stedet for hotellet og tok oss med inn, så tenkte vi vel fortsatt det samme. Men det gikk så fint det. Vi fikk se han spille bort 40 dollars på 4 min, og så sa vi at vi hadde et viktig møte på hotellet, og da kjørte han oss like godt hjem. Veldig hyggelig da faktisk, men vi sliter enda med å se at han ikke hadde noen baktanker... Hmms...

Pink pork

For andre dag på rad forsøkte vi i går å komme oss opp for å nå båten til Isla Taboga - en lekker badeøy sør for Panamas kyst. Vi oppdaget snart at vi ikke er flinke til å stå opp om morgenen, og dro dermed heller til vår elskede Amador Causeway, tre små øyer bundet sammen av en vei bygget av amerikanerne i det forrige århundre. Her ute betalte vi 5 dollar hver for å bade i bassenget til restaurant og brune oss på solsenger hele dagen. Og i dag kjenner vi for alvor farene den Panamanske sol står for. Vi er nå intet annet enn klynkende stykker rødt kjøtt her vi ligger på hotellrommet og forsøker som best vi kan å holde huden fuktig med aftersun. Så i dag blir det ikke solstrender og tanning, men heller øl og bowling på Latin-Amerikas største kjøpesenter - Albrook Mall.