Etter en tørr og kjølig ørkenvandring gjennom Greenwich Village er vi omsider framme. I enden av gata skimter vi skiltet vi kjenner så godt fra dagen før - Café Wha? Dørvakten forteller oss at det er et Braziliansk band som spiller i natt, og at det er en cover på $ 10. Cover? Javel... når vi er kommet så langt så.
Etter å ha fått fire kalde plassert på bordet begynner gitaristen etterhvert å småplukke på en brun gitar i dvergstørrelse mens resten av bandet en etter en finner sin plass på scenen. Dverggitarer? Røde sportsbriller? Tverrfløyter? Dette er en såpass surrealistisk blanding nips at den bør ha en jævlig god unnskyldning for å befinne seg på scenen.
Og unnskyldningen er god nok. Bandet er tightere enn de lyse jeansene til den irske 40-årige hockeylækken som tafser rundt på de yngre damene i lokalet. Med ringer i ørene og ølvommen som støtte for drikkearmen er han utvilsomt The Hunk of the Bunch. Den lekre og langstrakte eldre blondinen på scenen rister på hoftene så hele rommet dirrer, og den andre sangdamen synger så blodårene på halsen er i ferd med å briste. Hockeylækken sikler en tår og klør seg i skrittet.
Til høyre side for scenen sitter den brasilianske kompisgjengen til bassisten og studerer hver eneste fingerslag på femstrengeren. Bak dem står en italiensk fotballsupporter i hvit caps og Adidas jobbedress. "Hva er det han fyren der gjør med foten?", spør Anders? Og det er ikke lett å si. Mens han står med øynene fiksert på et konstant sted på scenen er det som om hans puppet master har festet fiskesnoren i høyrebeinet hans. Det nappes kraftig opp og ned i flere timer, med stadig mer vågale bevegelser, totalt blottet for rytmisk samstemthet.
På dansegulvet begynner en underlig svett støvsky å ta form. Et trillrundt hode i femtiårene tafser, klafser og griper tak i det han evner å gripe av former på den unge, forholdsvis pene og grisedrita jenta foran ham. Hun er full. Stakkarslig full. Hun strekker armene over hodet, smiler i ekstatisk lykke, enser ikke at dansemaken går hardt inn for mer enn dansen. Med ett har hun spendt bena rundt siden på tjukkegubben, hun kaster hodet bakover, støter en neve i været og gjør pulebevegelser mens trilleskallen svarer. Energinivået er tydelig upåklagelig og det holder seg til servitøren må be dem om å være forsiktige så de ikke skader seg selv. Det syder og koker på scenen, på dansegulvet og inne i hodene våre.
Vi møtte ikke Bob Dylan i kveld. Sammen med en annen tidsånd har han tydelig tatt veien et annet sted. Igjen sitter vi og med lærdommen at alt vi har forventninger til blir noe annet enn vi tror. Om ikke annet var det i alle fall liv på Café Wha'thefuck??? i kveld.
Etter å ha fått fire kalde plassert på bordet begynner gitaristen etterhvert å småplukke på en brun gitar i dvergstørrelse mens resten av bandet en etter en finner sin plass på scenen. Dverggitarer? Røde sportsbriller? Tverrfløyter? Dette er en såpass surrealistisk blanding nips at den bør ha en jævlig god unnskyldning for å befinne seg på scenen.
Og unnskyldningen er god nok. Bandet er tightere enn de lyse jeansene til den irske 40-årige hockeylækken som tafser rundt på de yngre damene i lokalet. Med ringer i ørene og ølvommen som støtte for drikkearmen er han utvilsomt The Hunk of the Bunch. Den lekre og langstrakte eldre blondinen på scenen rister på hoftene så hele rommet dirrer, og den andre sangdamen synger så blodårene på halsen er i ferd med å briste. Hockeylækken sikler en tår og klør seg i skrittet.
Til høyre side for scenen sitter den brasilianske kompisgjengen til bassisten og studerer hver eneste fingerslag på femstrengeren. Bak dem står en italiensk fotballsupporter i hvit caps og Adidas jobbedress. "Hva er det han fyren der gjør med foten?", spør Anders? Og det er ikke lett å si. Mens han står med øynene fiksert på et konstant sted på scenen er det som om hans puppet master har festet fiskesnoren i høyrebeinet hans. Det nappes kraftig opp og ned i flere timer, med stadig mer vågale bevegelser, totalt blottet for rytmisk samstemthet.
På dansegulvet begynner en underlig svett støvsky å ta form. Et trillrundt hode i femtiårene tafser, klafser og griper tak i det han evner å gripe av former på den unge, forholdsvis pene og grisedrita jenta foran ham. Hun er full. Stakkarslig full. Hun strekker armene over hodet, smiler i ekstatisk lykke, enser ikke at dansemaken går hardt inn for mer enn dansen. Med ett har hun spendt bena rundt siden på tjukkegubben, hun kaster hodet bakover, støter en neve i været og gjør pulebevegelser mens trilleskallen svarer. Energinivået er tydelig upåklagelig og det holder seg til servitøren må be dem om å være forsiktige så de ikke skader seg selv. Det syder og koker på scenen, på dansegulvet og inne i hodene våre.
Vi møtte ikke Bob Dylan i kveld. Sammen med en annen tidsånd har han tydelig tatt veien et annet sted. Igjen sitter vi og med lærdommen at alt vi har forventninger til blir noe annet enn vi tror. Om ikke annet var det i alle fall liv på Café Wha'thefuck??? i kveld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar