Funny how things happen right out of the blue. Slumpetreff er the name of the game her i NYC. Gutta er enige: de fleste planlagte turistsitene vi har besøkt, har blitt antiklimaks og litt nedtur. De virkelig kule opplevelsene har kommet brått på oss, som dryppende kokende vann fra et rør.
Seff måtte vi prøve breakfast - the american way: pannekaker med lønnesirup. Det var fetende, fett, svulstig og søtt. Og satt som en stein i magen. Ingen av gutta var sultne før lant ute på dagen. Dakota building: stedet der John Lennon bodde da han ble skutt av Mark David Chapman. Spennende turiststed, sier du? En kjedelig bygning, sier jeg. Strawberry fields, en hyllest til mesteren? Eller en lusen park med et lite skilt?
Times square, pulsen til NYC. Eller en fullstappet, slitsom tumleplass for kapitalistiske strebere og masende gateselgere. Så oppdaget Sivert tilsynelatende en oase midt i dette kravlende kaoset: pubben The perfect pint. Det inntrykket ødela en lumpen og følelsesløs bartender lett. Det var som om de ishakkede øynene hans sa: "Jasså, du vil ha øl? Vis legg, sin forbanna idiot, så kanskje jeg skal vurdere de. Men da er du sykt heldig." I kronologisk rekkefølge følte jeg: ubehag, buldrende sinne, angrende skam og likegyldig hat. Perfekt, my ass.
Vi måtte opp i Empire state building. For å granske Manhattan skylines med egne øyne. Fotograf Anders knipset tidenes høyeste turistbilde med homoerotisk innhold. Men utsikten var ikke så grand som vi hadde hauset det opp til å være. Så vi måtte roe ned med en tur i gata der Gudfaren ble spilt inn. For hver dag som går, spiser Chinatown opp litt mer av Little Italy. Gradvis erstattes souvenirsjapper med italienske drakter, bilder av deniro og pacino, av asiatiske sjapper med kråketegn og feike gullklokker. Vi måtte ha mat, og valgte ut en restaurant som bekreftet vårt inntrykk av bydelen. Vi ble geleidet inn i restauranten av en erketypisk italiener, med hår på brystet og nedover. Posh grå hatt, dressa opp, med en I don't give a damn-attitude. "Ey, guys, fancy lunch?" sa han på slepende sopranoliknende halvitaliensk. Vi var overbeviste, føle oss priviligerte, en del av familien, klare til å forsvare bossen i tykt og tynt. Men vi ble lurt, betalte dyrt for spaghettien. Skjønte raskt at vi ikke hadde mye å fare med. Italienerne ville bare ha pengene våre, ikke lojaliteten. De kunne ikke bruke den velkjente norske "never say die"-mentaliteten. Slukøret gikk vi hjem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar