The street, the greet, the boogie

Gårsdagen var en god en. Sights og gode ting ble unnegjort om dagen, og på kvelden skulle vi ut og virkelig føle på the heigths of New York. Dvs... tre av oss skulle det. På hotellrommet lå nemlig Sivert igjen, uten evne til å røre på seg. Jetlagen herjet virkelig med den lille, sarte askerskrotten. Vel, vi andre kunne ikke la oss stoppe av det. Vi hadde lest av norske Silje Nes skulle spille på et sted i East Houston street, så dit måtte turen gå. Dessuten var The Dodos trekkplaster og myspace'n deres virket ikke så verst, tiltross for at navnet gir stinkende assosiasjoner. Om det er tilfelle kan vi dessverre ikke si noe om, for stedet var fullt da vi kom, så vi måtte spise pizza isteden. Dessuten hadde Silje spilt for to timer siden.

På pizzaplace'n viste Anders hvordan nordmenn er forskjellige fra New Yorkere. Etter å ha blitt påtvunget brokkolipizza og kaffe iblandet cola, satt han igjen med to alternativer. Å be om noe nytt og lage et lite helvete (NY-Style), eller å ta det som en mann og dunke nedpå alt, mens man syter i det stille (norsk stil). Pizza'n gikk ned mens han stadig messet "fatter ikke at jeg bestilte denne pizzaen her altså".

Turen derfra gikk til en pub der det kun var noen få mennesker. Vi tok et par øl, men det evinnelige maset med 5-7 personer som snakket til hverandre ble for mye for oss, så vi gikk videre til en ny pub, der vi var de eneste kundene. Hmm... De andre to lo av en småpatetisk fyr med en oppdiktet date, mens jeg var mer opptatt av at de hadde pinball på stedet. Rakk å spille tre ganger, så jeg var meget fornøyd. Note to self; skaff flere quarters. Selve gamene gikk veldig middels. Det siste var ganske bra, men alle tre ballene spratt ut på sidene. Typisk. Største skuffelse; at jeg ikke fikk multiball. Nå skal vi opp og ut snart.

Hopp og hei, leverpostei.