Real sweet. Tidlig start i New York City, svette, groggy, tett luft i rommet. Sivert klager som Scooby Doo over tapt søvn og rastløs nattesvetting. Han blir igjen på rommet for å ta igjen det tapte.
Michael fører oss målrettet ut av rommet, og inn i en ventende taxi. Central park flyr forbi. 5th avenue, damp fra kumlokk (som på film), speeding langs rette veier i rutenettet NY. Tex-mex-sjapper, drycleaners, PC-Richard, Dunkin Donuts, Wendy's og betonglekeplasser. Puben Baker street, og fotballkamp mellom United Middlesbrough. Bak disken venter en livstrøtt og vever irsk jente, som har forfulgt skuespillerdrømmen, gamblet og tapt. United klarer bare uavgjort. Anders gnir seg i hendene, og vi går.
Ned mot Lexington avenue 125, der Michael skal vente på en mann. Vi tar inn på den merkeligste sjappa verden har sett, med krimskrams og julepynt på veggene. Rustne høytalere gir oss franske trekkspilltolkninger av My way. "Hello!" sier Frederic, en utrolig type med hvitt kokkeoutfit og et kinnskjegg sendt fra himmelen. Fransk, surrete, nervøs. "Breakfast? brunch?" Frederic profilerer seg på hans "world famous french toast," fra en kåring i NY times i 1988. Det lever han på ennå. Han selger plain pain. Forresten: Don't flush with your foot.
Vi venter på en mann: Sivert. Når han kommer, drar vi til Union square, og derfra videre til Greeenwich village.
The Village er stedet der storheter som Dylan, Simon, Reed og 60-tallets kulturelite grodde fra guitarpicking ramblers til kulturelle ikoner. Det går skjelvinger gjennom mellomgulvet når jeg kommer til Bleeker street og the Café Wha!, der Dylan startet sin karriere. Landets eldste gitarbutikk og en platebutikk med en fascinasjon for feite katter og platecover med halvnakne damer. Weird. Blogging out.
1 kommentar:
Hehe, for en søt mann!
Legg inn en kommentar